Som mange kanskje har fått med seg gjorde Serbia en slags kuvending i spørsmålet om boikott av nobelprisutdelingen. Ved tolvtiden torsdag kveld – altså bokstavelig talt i tolvte time – gjorde statsminister Mirko Cvetkovic og president Boris Tadic det klart at Serbia likevel ville sende en offisiell representant for å være til stede under utdelingsseremonien, meldte B92 samme kveld. Noen fullstendig kuvending er det imidlertid ikke snakk om: Den serbiske ambassadøren i Oslo deltok ikke i seremonien, og regjeringens menneskerettighetsombud Sasa Jankovic, som på kort varsel representerte Serbia ved prisutdelingen, har tilsynelatende som viktigste kommentar til B92 at han ikke tror deltagelsen har skadet forholdet til Kina.
Boikotten, som hverken ble begrunnet eller forsøkt rettferdiggjort i noen videre grad, ble møtt med sterk kritikk fra serbiske menneskerettighetsorganisasjoner og fra EU, der Jelko Kacin (Europaparlamentariker og ansvarlig for Serbias tilpasningsprosess) omtalte den som “servil” og som fullstendig upassende for et land med ambisjoner om EU-medlemsskap.
Boikotten og beslutningen om å likevel delta “i smug” sender en rekke forvirrende signaler, og kan tyde på dårlig samarbeid internt i regjeringen. Den opprinnelige avgjørelsen om å boikotte ser ut til å ha blitt tatt på eget initiativ av utenriksminister Vuk Jeremic, som omtalte det gode forholdet til Kina som “en av fire pillarer” i serbisk utenrikspolitikk. Imidlertid er Kina hverken en viktig handelspartner eller noen strategisk partner for Serbia, som for litt under et år siden inngikk en utvidet partnerskapsavtale med NATO. Jeremics unnskyldende tone tyder snarere på at avgjørelsen om å boikotte ble tatt under press, sannsynligvis relatert til spørsmålet om Kosovos status. Ifølge B92 skal president Boris Tadic ikke ha vært informert før han kunngjorde boikotten, og skal ha villet sparke Jeremic men blitt overtalt til å la være. Hvem Jankovic egentlig representerte er foreløpig vel så forvirrende: Jankovic hevder selv at han reiste på eget initiativ, mens statsminister Cvetkovics uttalelser tyder på at han er sendt av regjeringen.
Det blir spennende å følge det videre etterspillet. Er kommunikasjonen innad i regjeringen virkelig så dårlig? Eller er det snakk om en balansegang mellom kinesiske trusler og forholdet til EU?
onsdag 15. desember 2010
torsdag 9. desember 2010
Serbia uteblir fra Nobelprisutdelingen
Serbia har sluttet seg til et knippe land som velger å utebli fra årets fredsprisutdeling, melder B92. Utenriksminister Vuk Jeremic uttaler i den forbindelse at det ikke har vært noe lett avgjørelse, men at man har vært nødt til å tenke på egeninteresse og det bilaterale forholdet til en nøkkelspiller i internasjonal politikk. Jeremic uttaler i samme forbindelse at han håper det ikke vil gå ut over den pågående EU-tilpasningen, som er tenkt å lede frem mot medlemskap i 2014, at “et lite land i en vanskelig situasjon gjør det det må”.
Et relativt stort antall kinesere oppholder seg i Serbia, stort sett i Beograd-området. Et lavt anslag er ca. 20 000 i et land med syv millioner innbyggere (til sammenligning bor det ca. 30 000 pakistanere i Norge). Imidlertid har bare 237 lovlig arbeidstillatelse, og kineserne spiller primært en rolle i den svarte økonomien, for eksempel i Novi Pazar der de i stor grad har utkonkurrert den lokale klesindustrien. I det store og hele er Kina en lite viktig handelspartner for Serbia, som i stor grad eksporterer til EU-landene og den nære Balkanregionen. Det er heller ingen tradisjonelt tette bånd til Kina selv om Jugoslavia i likhet med resten av den daværende østblokken var tidlig ute med å anerkjenne Folkerepublikken Kina.
Det er derfor naturlig å tro at boikotten for det meste henger sammen med at Kina sammen med Russland er Serbias viktigste støttespiller i Kosovo-spørsmålet, som fortsatt spiller en viktig rolle i serbisk politikk. Støtten henger sammen med den kinesiske doktrinen om ikke-innblanding i andre lands indre anliggender, eller som det heter i en serbisk vits: “Hva heter Kosovo på kinesisk? – Tibet”.
Kosovo er på mange måter “Keiserens nye klær” i dagens serbiske politikk: De fleste vet at provinsen i praksis er tapt for godt, men ingen våger å ta belastningen ved å si det høyt eller gi innrømmelser på dette området. For nasjonalistisk anlagte partier handler det om Serbias historiske hjerte, og politisk om selve deres eksistensgrunnlag. For mer liberale handler det i tillegg til historien om å ikke gi den nasjonalistiske fløyen et trumfkort. I tillegg kommer presset fra den serbisk-ortodokse kirken, som fortsatt anser det som en synd å anerkjenne Kosovos uavhengighet.
Et spørsmål som foreløpig bare stilles i kommentarfeltet er om de kinesiske myndighetene kan ha truet med å anerkjenne Kosovo dersom serberne ikke boikotter seremonien. Selv om dette er spekulasjoner er det påfallende at Jeremics uttalelser inneholder liten eller ingen støtte til det kinesiske standpunktet, og desto flere unnskyldninger overfor verden og EU for at man har gjort det man må.
Sloveneren Jelko Kacin, som har ansvaret for evalueringen av Serbias EU-kandidatur, har uttalt at han er “sjokkert” over boikotten og at slik underkastelse i forhold til Kina ikke er noe man forventer av en EU-kandidat eller for den saks skyld av en potensiell kandidat. Serbiske menneskerettighetsorganisasjoner har også på det sterkeste kritisert avgjørelsen.
Tatt i betraktning Jeremics unnskyldende og nærmest bønnfallende tone er det grunn til å tro at boikotten ikke vil få store konsekvenser for Serbias kandidatur. Mest av alt viser den derfor serbiske politikeres fortsatte behov for å posisjonere seg i forhold til Kosovo, til og med når dette betyr å plassere seg i samme kategori som Sudan, Pakistan, Kazakhstan og Nord-Korea.
Et relativt stort antall kinesere oppholder seg i Serbia, stort sett i Beograd-området. Et lavt anslag er ca. 20 000 i et land med syv millioner innbyggere (til sammenligning bor det ca. 30 000 pakistanere i Norge). Imidlertid har bare 237 lovlig arbeidstillatelse, og kineserne spiller primært en rolle i den svarte økonomien, for eksempel i Novi Pazar der de i stor grad har utkonkurrert den lokale klesindustrien. I det store og hele er Kina en lite viktig handelspartner for Serbia, som i stor grad eksporterer til EU-landene og den nære Balkanregionen. Det er heller ingen tradisjonelt tette bånd til Kina selv om Jugoslavia i likhet med resten av den daværende østblokken var tidlig ute med å anerkjenne Folkerepublikken Kina.
Det er derfor naturlig å tro at boikotten for det meste henger sammen med at Kina sammen med Russland er Serbias viktigste støttespiller i Kosovo-spørsmålet, som fortsatt spiller en viktig rolle i serbisk politikk. Støtten henger sammen med den kinesiske doktrinen om ikke-innblanding i andre lands indre anliggender, eller som det heter i en serbisk vits: “Hva heter Kosovo på kinesisk? – Tibet”.
Kosovo er på mange måter “Keiserens nye klær” i dagens serbiske politikk: De fleste vet at provinsen i praksis er tapt for godt, men ingen våger å ta belastningen ved å si det høyt eller gi innrømmelser på dette området. For nasjonalistisk anlagte partier handler det om Serbias historiske hjerte, og politisk om selve deres eksistensgrunnlag. For mer liberale handler det i tillegg til historien om å ikke gi den nasjonalistiske fløyen et trumfkort. I tillegg kommer presset fra den serbisk-ortodokse kirken, som fortsatt anser det som en synd å anerkjenne Kosovos uavhengighet.
Et spørsmål som foreløpig bare stilles i kommentarfeltet er om de kinesiske myndighetene kan ha truet med å anerkjenne Kosovo dersom serberne ikke boikotter seremonien. Selv om dette er spekulasjoner er det påfallende at Jeremics uttalelser inneholder liten eller ingen støtte til det kinesiske standpunktet, og desto flere unnskyldninger overfor verden og EU for at man har gjort det man må.
Sloveneren Jelko Kacin, som har ansvaret for evalueringen av Serbias EU-kandidatur, har uttalt at han er “sjokkert” over boikotten og at slik underkastelse i forhold til Kina ikke er noe man forventer av en EU-kandidat eller for den saks skyld av en potensiell kandidat. Serbiske menneskerettighetsorganisasjoner har også på det sterkeste kritisert avgjørelsen.
Tatt i betraktning Jeremics unnskyldende og nærmest bønnfallende tone er det grunn til å tro at boikotten ikke vil få store konsekvenser for Serbias kandidatur. Mest av alt viser den derfor serbiske politikeres fortsatte behov for å posisjonere seg i forhold til Kosovo, til og med når dette betyr å plassere seg i samme kategori som Sudan, Pakistan, Kazakhstan og Nord-Korea.
mandag 1. november 2010
Ny patriark i Serbia
Det er nå litt over en måned siden biskop Irinej av Nis ble formelt tronsatt som patriark og overhode for den serbisk-ortodokse kirken. Seremonien fant sted i det gamle patriarkatet i Pec i Kosovo, sete for den middelalderske serbiske kirken og den dag i dag kirkens “åndelige hjerte”, selv om den i perioder har blitt styrt fra det østerriksk-ungarske Karlovci og fra Beograd der patriarken i dagtil vanlig residerer.
Den litt over tre timer lange seremonien fant sted under ganske andre omstendigheter enn da forgjengeren Pavle ble innsatt i desember 1990, altså for temmelig nøyaktig tyve år siden. I 1990 var Pec i likhet med resten av Kosovo fortsatt en del av Serbia, som igjen var en av de seks republikkene som utgjorde det daværende Jugoslavia. I likhet med resten av Kosovo hadde Pec nylig blitt fratatt det utstrakte selvstyret provinsen hadde hatt siden 70-tallet gjennom et vedtak mange i ettertid har sett på som et startskudd for oppløsningen av Jugoslavia. I tillegg til det albanske flertallet hadde Pec fortsatt ca. 11000 serbere, som akkurat var i ferd med å ta tilbake overtaket som favorisert befolkningsgruppe etter femten år med albanskdominert selvstyre.
Peja, som Pec stort sett kalles i dagens Kosovo er i dag stort sett en rent albansk by, serberne er for det meste fordrevet eller har reist frivillig. Det som fra serbisk hold ble omtalt som Metohija er nå kjent som Dukagjini-regionen, åstedet for de fleste kamphandlingene under krigen mellom UCK-geriljaen, serbisk politi og militære og etter hvert NATO, og for flere tilfeller av etnisk rensing fra begge sider. Den dag i dag ser man brennmerker på hustakene, et minne om den serbiske hæren. Resultatet er at Peja i dag et sentrum for de mer militante kosovoalbanske elementene: Ti år etter krigen er patriarkatet og det berømte Decani-klosteret like utenfor byen fortsatt under konstant beskyttelse fra KFOR-styrker, og fremstår for en besøkende som isolert fra omgivelsene og nærmest under beleiring. Gatene har fått nye navn: Tony Blair, NATO og daværende utenriksminister Madeline Albright har alle fått gater oppkalt etter seg.
I motsetning til det serbiske politiet som hadde ansvar for sikkerheten i 1990 er det i 2010 italienske KFOR-styrker som har det siste ordet i Pec, og som sørget for sikkerheten under innsettelsessermonien. Gjestene, blant annet Serbias president Boris Tadic, en rekke høytstående dignitærer fra blant annet den russiske, rumenske, georgiske og bulgarske kirken og den russiske ambassadøren – et tegn på at Russland fortsatt er en viktig støttespiller for Serbia - ankom alle under KFORs beskyttelse, og ble eskortert av KFOR fra grensen. Tomislav Nikolic, lederen for det nasjonalistiske serbiske radikale partiet SRS, som på forhånd hadde annonsert at han kom til å delta i seremonien som privatmann, ble imidlertid nektet innreise til Kosovo da han forsøkte å krysse grensen fra Makedonia.
I delegasjonen fra Beograd var også to islamske ledere, Adem Zilkic og Muhamed Jusufspahic, som begge representerer den slavisk-muslimske eller ”bosnjakiske” minoriteten i Serbia. Både Zilkic og Jusufspahuc står imidlertid i opposisjon til det islamske trossamfunnet i Sandzak-distriktet der de fleste muslimene i Serbia bor, og tilhører en langt mindre fraksjon med tette bånd til regjeringen i Beograd. Lederen for Sandzaks islamske trossamfunn, mufti Muamer Zukorlic, som også gjør krav på å representere samtlige serbiske muslimer, er for tiden i konflikt med den ortodokse kirken og var derfor ikke til stede ved innsettelsen.
En som heller ikke var tilstede var erkebiskop Artemije av Raska og Prizren, selv om erkebispedømmet hans inkluderer Kosovo (og Sandzak) og selv om han de siste ti årene i har fungert som leder og talsmann for de som er igjen av kosovoserberne. Artemije har for tiden ”husarrest” i et kloster utenfor Novi Pazar etter mistanker om finansielle og andre uregelmessigheter. Han har i mange år vært noe av et ”enfant terrible” for deler av kirken – for liberal for noen, for hardline for andre – og med et noe enigmatisk syn på Kosovos fremtid: I likhet med resten av kirken har han på det skarpeste fordømt ideen om uavhengighet for Kosovo, men har samtidig kommet med uttalelser der han indirekte har gitt uttrykk for at en påtvunget uavhengighet kan være å foretrekke fremfor en deling der Serbia beholder Mitrovica i nord. Kirken og de mange klostrene har i det hele tatt inntatt en viktig rolle i dagens Kosovo i mangel av andre serbiske organer: De hjelper flyktninger å vende tilbake, og inntar generelt en rolle som talsmenn – en rolle som imidlertid slett ikke er uproblematisk i et område der kirken i økende grad har inntatt en politisk rolle, både i livssynsspørsmål som innføring av feltprester og religionsundervisning i skolene og i rent verdslige som graden av selvstyre for den nordlige provinsen Voivodina.
Hvem det egentlig er som har blitt tronsatt som patriark er fortsatt usikkert. Forgjengeren, patriark Pavle (1990-2009), var på den ene siden kjent som “den vandrende helgenen”: Han nektet å skaffe seg bil ”før hver eneste familie i Kosovo, serbisk eller albansk, har en”, og foretrakk å reise med offentlig transport når dette var mulig. Han var også kjent for å være ekstremt tilgivende, som da han på 70-tallet nektet å anmelde og senere forsøkte å få løslatt en gruppe muslimske ungdommer som hadde angrepet ham.
Pavle kan antagelig best beskrives som en representant for en konservativ og tradisjonalistisk serbisk nasjonalisme som vektlegger folket som en spirituell og organisk enhet, knyttet til landet og historien og som ikke kan splittes av landegrenser. Han var antagelig også en representant for det bysantinske idealet om symfonia, der stat og kirke ikke tenkes som adskilt på samme måte som i Vesten, men skal være i harmoni – eller symfoni – slik at det å være serber er - eller bør være - det samme som å være serbisk-ortodoks. Han ble valgt på et tidspunkt da kommunismen ble erstattet som statssystem av et semidemokrati, og som ideologi av et nasjonalistisk program. Det var i denne situasjonen at kirken begynte å anse og hevde seg som “talsmann” for folket overfor myndigheter og omverden, både mot overgrep fra regimet og mot omverdenen. Pavle og andre biskoper spilte en ikke uviktig rolle i opposisjonen mot Slobodan Milosevic, og deltok i eller støtte de store demonstrasjonene både i 1992 og 1997 og 2000. Alt i juli 1991 tok han avstand fra krigen i Kroatia i en felles uttalelse med kardinal Kuharic, overhodet for den kroatiske katolske kirken, der begge oppfordret partene til å søke en fredelig løsning. Her stod han i motsetning til mer konspiratorisk innstilte prelater, som forsøkte å legge skylden for krigen på pave Johannes Paul II. Senere på året kom han med en tilsvarende erklæring sammen med mufti Jusufspahic, overhodet for muslimene i det daværende Jugoslavia inkludert Bosnia, som også tok avstand fra misbruk av religion som rettferdiggjøring av nasjonalistiske formål. Han fordømte også overgrepene i Kosovo i andre halvdel av 1990-tallet.
Appellene om fred gikk imidlertid ikke så langt som til kritikk av det panserbiske prosjektet. I et brev til Lord Carrington, som på den tiden ledet EUs forsøk på å megle i Jugoslavia, slo patriarken kategorisk fast at det var umulig for serbere å være en del av et uavhengig Kroatia etter de kroatiske overgrep under andre verdenskrig, og at den eneste løsningen for de kroatiske serberne var å slutte seg til Serbia. Samtidig oppfordret han serbiske politikere til å ikke gi etter for kravene om at “denne mest tragiske løsningen” skulle bli påtvunget det serbiske folket. Han besøkte Knin, hovedstaden i den serbiske utbryterrepublikken i Kroatia, kort tid før den kroatiske gjenerobringen, i selskap med Ratko Mladic, og ringte personlig Milosevic da gjenerobringen var i gang og bad ham om å ikke oppgi sine brødre i nød. Av samme grunn tok han avstand fra Vance-Owen-planen, et forsøk i FN-regi på å skape fred i Bosnia, fordi den tok utgangspunkt i Bosnia som en selvstendig stat. Han distanserte seg heller aldri fra ledere som Ratko Mladic, Radovan Karadzic og Željko ”Arkan” Ražnatović, som alle la vekt på å fremstå som gode ortodokse, og omtalte patriarken som sin øverstkommanderende.
Irinej regnes for å være noe av en diplomat, og som mer moderat enn mange andre i kirken. I et intervju med nyhetsbyrået Tanjug beskriver han seg som pasifist og som økumenisk innstilt. Mens han i likhet med forgjengeren fordømmer Kosovos uavhengighet er han åpen for EU-medlemsskap, og har invitert pave Benedikt XVI til Serbia i forbindelse med at 1700-års jubileet for keiser Konstantins Milano-ediktet, som legaliserte kristendommen i Romerriket, skal feires i Konstantins fødeby Nis. Dette er et brudd med kirkens tidligere linje, som har vært negativ og tidvis langt over grensen til det konspiratoriske på grunn av den katolske kirkens rolle under andre verdenskrig.
Mens Irinej går inn for en åpning mot den katolske kirken kan det virke som om dette ikke er tilfellet når det gjelder Islam, den nest største religionen i Serbia og på Balkan forøvrig. 27. januar, altså bare fem dager etter at han ble utnevnt til patriark, klarte han å legge seg ut med det muslimske samfunnet da han uttalte at det lå i islamsk tankegang å te seg godt så lenge det er muslimer, men begynne å bruke press straks de blir flere, helt til de blir i flertall og tvinger ut alle andre. Uttalelsen utløste den omtalte feiden med mufti Zukorlic, som i skrivende stund fortsatt varer ved til tross for at patriarkens unnskyldning. Det skal dog sies at Zukorlic heller ikke har vært spesielt tilgivende, og har tolket uttalelsen i verste mening som en oppfordring til drap på muslimer for å holde ”bestanden” nede. Irinej har på sin side svart med å beskylde Zukorlic for å være mer interessert i egne politiske motiver enn i religion.
Denne bloggen er registrert på bloggurat
Den litt over tre timer lange seremonien fant sted under ganske andre omstendigheter enn da forgjengeren Pavle ble innsatt i desember 1990, altså for temmelig nøyaktig tyve år siden. I 1990 var Pec i likhet med resten av Kosovo fortsatt en del av Serbia, som igjen var en av de seks republikkene som utgjorde det daværende Jugoslavia. I likhet med resten av Kosovo hadde Pec nylig blitt fratatt det utstrakte selvstyret provinsen hadde hatt siden 70-tallet gjennom et vedtak mange i ettertid har sett på som et startskudd for oppløsningen av Jugoslavia. I tillegg til det albanske flertallet hadde Pec fortsatt ca. 11000 serbere, som akkurat var i ferd med å ta tilbake overtaket som favorisert befolkningsgruppe etter femten år med albanskdominert selvstyre.
Peja, som Pec stort sett kalles i dagens Kosovo er i dag stort sett en rent albansk by, serberne er for det meste fordrevet eller har reist frivillig. Det som fra serbisk hold ble omtalt som Metohija er nå kjent som Dukagjini-regionen, åstedet for de fleste kamphandlingene under krigen mellom UCK-geriljaen, serbisk politi og militære og etter hvert NATO, og for flere tilfeller av etnisk rensing fra begge sider. Den dag i dag ser man brennmerker på hustakene, et minne om den serbiske hæren. Resultatet er at Peja i dag et sentrum for de mer militante kosovoalbanske elementene: Ti år etter krigen er patriarkatet og det berømte Decani-klosteret like utenfor byen fortsatt under konstant beskyttelse fra KFOR-styrker, og fremstår for en besøkende som isolert fra omgivelsene og nærmest under beleiring. Gatene har fått nye navn: Tony Blair, NATO og daværende utenriksminister Madeline Albright har alle fått gater oppkalt etter seg.
I motsetning til det serbiske politiet som hadde ansvar for sikkerheten i 1990 er det i 2010 italienske KFOR-styrker som har det siste ordet i Pec, og som sørget for sikkerheten under innsettelsessermonien. Gjestene, blant annet Serbias president Boris Tadic, en rekke høytstående dignitærer fra blant annet den russiske, rumenske, georgiske og bulgarske kirken og den russiske ambassadøren – et tegn på at Russland fortsatt er en viktig støttespiller for Serbia - ankom alle under KFORs beskyttelse, og ble eskortert av KFOR fra grensen. Tomislav Nikolic, lederen for det nasjonalistiske serbiske radikale partiet SRS, som på forhånd hadde annonsert at han kom til å delta i seremonien som privatmann, ble imidlertid nektet innreise til Kosovo da han forsøkte å krysse grensen fra Makedonia.
I delegasjonen fra Beograd var også to islamske ledere, Adem Zilkic og Muhamed Jusufspahic, som begge representerer den slavisk-muslimske eller ”bosnjakiske” minoriteten i Serbia. Både Zilkic og Jusufspahuc står imidlertid i opposisjon til det islamske trossamfunnet i Sandzak-distriktet der de fleste muslimene i Serbia bor, og tilhører en langt mindre fraksjon med tette bånd til regjeringen i Beograd. Lederen for Sandzaks islamske trossamfunn, mufti Muamer Zukorlic, som også gjør krav på å representere samtlige serbiske muslimer, er for tiden i konflikt med den ortodokse kirken og var derfor ikke til stede ved innsettelsen.
En som heller ikke var tilstede var erkebiskop Artemije av Raska og Prizren, selv om erkebispedømmet hans inkluderer Kosovo (og Sandzak) og selv om han de siste ti årene i har fungert som leder og talsmann for de som er igjen av kosovoserberne. Artemije har for tiden ”husarrest” i et kloster utenfor Novi Pazar etter mistanker om finansielle og andre uregelmessigheter. Han har i mange år vært noe av et ”enfant terrible” for deler av kirken – for liberal for noen, for hardline for andre – og med et noe enigmatisk syn på Kosovos fremtid: I likhet med resten av kirken har han på det skarpeste fordømt ideen om uavhengighet for Kosovo, men har samtidig kommet med uttalelser der han indirekte har gitt uttrykk for at en påtvunget uavhengighet kan være å foretrekke fremfor en deling der Serbia beholder Mitrovica i nord. Kirken og de mange klostrene har i det hele tatt inntatt en viktig rolle i dagens Kosovo i mangel av andre serbiske organer: De hjelper flyktninger å vende tilbake, og inntar generelt en rolle som talsmenn – en rolle som imidlertid slett ikke er uproblematisk i et område der kirken i økende grad har inntatt en politisk rolle, både i livssynsspørsmål som innføring av feltprester og religionsundervisning i skolene og i rent verdslige som graden av selvstyre for den nordlige provinsen Voivodina.
Hvem det egentlig er som har blitt tronsatt som patriark er fortsatt usikkert. Forgjengeren, patriark Pavle (1990-2009), var på den ene siden kjent som “den vandrende helgenen”: Han nektet å skaffe seg bil ”før hver eneste familie i Kosovo, serbisk eller albansk, har en”, og foretrakk å reise med offentlig transport når dette var mulig. Han var også kjent for å være ekstremt tilgivende, som da han på 70-tallet nektet å anmelde og senere forsøkte å få løslatt en gruppe muslimske ungdommer som hadde angrepet ham.
Pavle kan antagelig best beskrives som en representant for en konservativ og tradisjonalistisk serbisk nasjonalisme som vektlegger folket som en spirituell og organisk enhet, knyttet til landet og historien og som ikke kan splittes av landegrenser. Han var antagelig også en representant for det bysantinske idealet om symfonia, der stat og kirke ikke tenkes som adskilt på samme måte som i Vesten, men skal være i harmoni – eller symfoni – slik at det å være serber er - eller bør være - det samme som å være serbisk-ortodoks. Han ble valgt på et tidspunkt da kommunismen ble erstattet som statssystem av et semidemokrati, og som ideologi av et nasjonalistisk program. Det var i denne situasjonen at kirken begynte å anse og hevde seg som “talsmann” for folket overfor myndigheter og omverden, både mot overgrep fra regimet og mot omverdenen. Pavle og andre biskoper spilte en ikke uviktig rolle i opposisjonen mot Slobodan Milosevic, og deltok i eller støtte de store demonstrasjonene både i 1992 og 1997 og 2000. Alt i juli 1991 tok han avstand fra krigen i Kroatia i en felles uttalelse med kardinal Kuharic, overhodet for den kroatiske katolske kirken, der begge oppfordret partene til å søke en fredelig løsning. Her stod han i motsetning til mer konspiratorisk innstilte prelater, som forsøkte å legge skylden for krigen på pave Johannes Paul II. Senere på året kom han med en tilsvarende erklæring sammen med mufti Jusufspahic, overhodet for muslimene i det daværende Jugoslavia inkludert Bosnia, som også tok avstand fra misbruk av religion som rettferdiggjøring av nasjonalistiske formål. Han fordømte også overgrepene i Kosovo i andre halvdel av 1990-tallet.
Appellene om fred gikk imidlertid ikke så langt som til kritikk av det panserbiske prosjektet. I et brev til Lord Carrington, som på den tiden ledet EUs forsøk på å megle i Jugoslavia, slo patriarken kategorisk fast at det var umulig for serbere å være en del av et uavhengig Kroatia etter de kroatiske overgrep under andre verdenskrig, og at den eneste løsningen for de kroatiske serberne var å slutte seg til Serbia. Samtidig oppfordret han serbiske politikere til å ikke gi etter for kravene om at “denne mest tragiske løsningen” skulle bli påtvunget det serbiske folket. Han besøkte Knin, hovedstaden i den serbiske utbryterrepublikken i Kroatia, kort tid før den kroatiske gjenerobringen, i selskap med Ratko Mladic, og ringte personlig Milosevic da gjenerobringen var i gang og bad ham om å ikke oppgi sine brødre i nød. Av samme grunn tok han avstand fra Vance-Owen-planen, et forsøk i FN-regi på å skape fred i Bosnia, fordi den tok utgangspunkt i Bosnia som en selvstendig stat. Han distanserte seg heller aldri fra ledere som Ratko Mladic, Radovan Karadzic og Željko ”Arkan” Ražnatović, som alle la vekt på å fremstå som gode ortodokse, og omtalte patriarken som sin øverstkommanderende.
Irinej regnes for å være noe av en diplomat, og som mer moderat enn mange andre i kirken. I et intervju med nyhetsbyrået Tanjug beskriver han seg som pasifist og som økumenisk innstilt. Mens han i likhet med forgjengeren fordømmer Kosovos uavhengighet er han åpen for EU-medlemsskap, og har invitert pave Benedikt XVI til Serbia i forbindelse med at 1700-års jubileet for keiser Konstantins Milano-ediktet, som legaliserte kristendommen i Romerriket, skal feires i Konstantins fødeby Nis. Dette er et brudd med kirkens tidligere linje, som har vært negativ og tidvis langt over grensen til det konspiratoriske på grunn av den katolske kirkens rolle under andre verdenskrig.
Mens Irinej går inn for en åpning mot den katolske kirken kan det virke som om dette ikke er tilfellet når det gjelder Islam, den nest største religionen i Serbia og på Balkan forøvrig. 27. januar, altså bare fem dager etter at han ble utnevnt til patriark, klarte han å legge seg ut med det muslimske samfunnet da han uttalte at det lå i islamsk tankegang å te seg godt så lenge det er muslimer, men begynne å bruke press straks de blir flere, helt til de blir i flertall og tvinger ut alle andre. Uttalelsen utløste den omtalte feiden med mufti Zukorlic, som i skrivende stund fortsatt varer ved til tross for at patriarkens unnskyldning. Det skal dog sies at Zukorlic heller ikke har vært spesielt tilgivende, og har tolket uttalelsen i verste mening som en oppfordring til drap på muslimer for å holde ”bestanden” nede. Irinej har på sin side svart med å beskylde Zukorlic for å være mer interessert i egne politiske motiver enn i religion.
Denne bloggen er registrert på bloggurat
Til glede for nye lesere
Noen vil kanskje huske denne artikkelen fra Humanist. Det er uansett en glede for meg å se den tilgjengelig på nett, i og med at forfatteren er en god venn jeg har kjent i mange år. Enten man kjenner den fra før eller ikke er det derfor bare å klikke seg over.
søndag 11. juli 2010
En årsdag
Mens vi her nord dag sitter inne og nyter en regnfull sommerdag markerer Bosnia i likhet med resten av det tidligere Jugoslavia at det er gått femten år siden Srebrenica-massakren.
Femten år er et langt stykke tid, langt nok tid til at en ny generasjon har rukket å bli voksne. Det kan derfor være på sin plass med et raskt resyme.
Bosnia-Hercegovina, en av de seks republikkene som utgjorde Jugoslavia, erklærte seg uavhengig i oktober 1991, som den tredje etter Slovenia og Kroatia. Uavhengighetserklæringen skjedde nok med litt tyngre hjerte enn de to andre republikkene, og kom først etter at president Alia Izetbegovic hadde gjort et siste forsøk på å redde den jugoslaviske føderasjonen sammen med Makedonias president Gligorov. Uavhengighetserklæringen utløste nesten fire år med full borgerkrig i det etnisk blandede Bosnia-Hercegovina, der serbiske og kroatiske styrker forsøkte å etablere etnisk rene områder som senere kunne slutte seg til henholdsvis Serbia og Kroatia. Krigen i Bosnia-Hercegovina fødte et nytt begrep: Etnisk rensing. Fordriving og i mange tilfeller drap på uønskede folkegrupper i den hensikt å skape homogenitet i tidligere etniske lappetepper.
Srebrenica-massakren står i ettertid som selve symbolet på etnisk rensing i det tidligere Jugoslavia. I løpet av juli 1995 ble anslagsvis 8000 muslimske menn og gutter drept av regulære og paramilitære styrker fra den selvproklamerte bosnisk-serbiske republikken Republika Srpska, kommandert av general Ratko Mladic. ”Jubileet” vil ganske sikkert bli markert både i Bosnia og Serbia, der Srebrenica fortsatt er en kilde til kontrovers, både når det gjelder hva som skjedde og hvem som bærer ansvaret. Hva Mladic, som formodentlig befinner seg i Serbia, tenker i disse dager er ikke godt å si. Han er fortsatt på frifot, og har fortsatt noe av en folkeheltposisjon for mange serbere – også blant folk som ikke støtter det han gjorde, men som anser det som noe av en plikt å ta vare på hverandre i en verden som tilsynelatende er ute etter å ta hele den serbiske nasjonen.
Massakren fant sted i en bosnisk-muslimsk enklave som hadde blitt erklært som ”sikkerhetssone” under FNs beskyttelse, men som 9-11 juli 1995 ble inntatt av de bosnisk-serbiske styrkene. FN-soldatene var fortsatt til stede i Srebrenica frem til slutten av juli, men løftet ikke en finger mens gutter og menn ble skilt fra kvinnene og fraktet ut av byen.
For noen dager siden møtte en gruppe etterlatte opp på politistasjonen i Arnhem, Nederland, for å formelt anmelde oberst Thom Karremans, som kommanderte den nederlandske FN-bataljonen som skulle beskytte ”sikkerhetssonen”, for krigsforbrytelser og medvirkning til folkemord. Samtidig anmeldte de også to underkommanderende, Rob Franken og Berend Oosterveen. Karremans er antagelig mest kjent for bildene der han skåler med general Mladic etter å ha overlatt Srebrenica til serberne. Under møtet med Mladic skal han også ha gjort en temmelig ynkelig figur, der han forsøkte å vri seg unna det personlige ansvaret for å ha bedt om FN-luftstøtte for å hindre det serbiske inntoget. Da han endelig forlot Srebrenica i slutten av juli– etter at massakren var over - skal han endog ha hatt med seg gaver fra Mladic.
I anmeldelsen står det blant annet at mens Karremans og de to medtiltalte kanskje ikke var klare over at det ville bli begått en massakre, var de fullstendig klare over det dype hatet til muslimer på serbisk side. De visste også i likhet med resten av verden at det tidligere hadde blitt begått en rekke overgrep mot tilfangetagne, om enn i mindre skala. Gjennom å ”selge” enklaven til serberne er de derfor, ifølge anklagen, å betrakte som medansvarlige for det som skjedde.
Om Karremans og hans medtiltalte vil bli dømt – eller om det i det hele tatt vil bli noen rettssak – er ikke godt å si, og kanskje heller tvilsomt. Dersom det faktisk blir en rettssak vil Karremans antagelig skylde på manglende flystøtte og forsyninger, altså indirekte på sine overordnede. ”Too little, too late”, er ordene han tidligere har brukt om situasjonen. Likevel er det grunn til å påstå at Karremans oppførte seg svært lite militært disse julidagene 1995, og tilsynelatende var mer opptatt av å redde sitt eget og FN-soldatenes skinn enn av å beskytte innbyggerne i Srebrenica. Som altså fikk betale prisen.
Kilde: http://www.nrc.nl/binnenland/article2576813.ece/Aangifte_tegen_Dutchbatters_wegens_genocide, Noel Malcolm: Bosnia - A Short History. Macmillian/Papermac 1994.
Femten år er et langt stykke tid, langt nok tid til at en ny generasjon har rukket å bli voksne. Det kan derfor være på sin plass med et raskt resyme.
Bosnia-Hercegovina, en av de seks republikkene som utgjorde Jugoslavia, erklærte seg uavhengig i oktober 1991, som den tredje etter Slovenia og Kroatia. Uavhengighetserklæringen skjedde nok med litt tyngre hjerte enn de to andre republikkene, og kom først etter at president Alia Izetbegovic hadde gjort et siste forsøk på å redde den jugoslaviske føderasjonen sammen med Makedonias president Gligorov. Uavhengighetserklæringen utløste nesten fire år med full borgerkrig i det etnisk blandede Bosnia-Hercegovina, der serbiske og kroatiske styrker forsøkte å etablere etnisk rene områder som senere kunne slutte seg til henholdsvis Serbia og Kroatia. Krigen i Bosnia-Hercegovina fødte et nytt begrep: Etnisk rensing. Fordriving og i mange tilfeller drap på uønskede folkegrupper i den hensikt å skape homogenitet i tidligere etniske lappetepper.
Srebrenica-massakren står i ettertid som selve symbolet på etnisk rensing i det tidligere Jugoslavia. I løpet av juli 1995 ble anslagsvis 8000 muslimske menn og gutter drept av regulære og paramilitære styrker fra den selvproklamerte bosnisk-serbiske republikken Republika Srpska, kommandert av general Ratko Mladic. ”Jubileet” vil ganske sikkert bli markert både i Bosnia og Serbia, der Srebrenica fortsatt er en kilde til kontrovers, både når det gjelder hva som skjedde og hvem som bærer ansvaret. Hva Mladic, som formodentlig befinner seg i Serbia, tenker i disse dager er ikke godt å si. Han er fortsatt på frifot, og har fortsatt noe av en folkeheltposisjon for mange serbere – også blant folk som ikke støtter det han gjorde, men som anser det som noe av en plikt å ta vare på hverandre i en verden som tilsynelatende er ute etter å ta hele den serbiske nasjonen.
Massakren fant sted i en bosnisk-muslimsk enklave som hadde blitt erklært som ”sikkerhetssone” under FNs beskyttelse, men som 9-11 juli 1995 ble inntatt av de bosnisk-serbiske styrkene. FN-soldatene var fortsatt til stede i Srebrenica frem til slutten av juli, men løftet ikke en finger mens gutter og menn ble skilt fra kvinnene og fraktet ut av byen.
For noen dager siden møtte en gruppe etterlatte opp på politistasjonen i Arnhem, Nederland, for å formelt anmelde oberst Thom Karremans, som kommanderte den nederlandske FN-bataljonen som skulle beskytte ”sikkerhetssonen”, for krigsforbrytelser og medvirkning til folkemord. Samtidig anmeldte de også to underkommanderende, Rob Franken og Berend Oosterveen. Karremans er antagelig mest kjent for bildene der han skåler med general Mladic etter å ha overlatt Srebrenica til serberne. Under møtet med Mladic skal han også ha gjort en temmelig ynkelig figur, der han forsøkte å vri seg unna det personlige ansvaret for å ha bedt om FN-luftstøtte for å hindre det serbiske inntoget. Da han endelig forlot Srebrenica i slutten av juli– etter at massakren var over - skal han endog ha hatt med seg gaver fra Mladic.
I anmeldelsen står det blant annet at mens Karremans og de to medtiltalte kanskje ikke var klare over at det ville bli begått en massakre, var de fullstendig klare over det dype hatet til muslimer på serbisk side. De visste også i likhet med resten av verden at det tidligere hadde blitt begått en rekke overgrep mot tilfangetagne, om enn i mindre skala. Gjennom å ”selge” enklaven til serberne er de derfor, ifølge anklagen, å betrakte som medansvarlige for det som skjedde.
Om Karremans og hans medtiltalte vil bli dømt – eller om det i det hele tatt vil bli noen rettssak – er ikke godt å si, og kanskje heller tvilsomt. Dersom det faktisk blir en rettssak vil Karremans antagelig skylde på manglende flystøtte og forsyninger, altså indirekte på sine overordnede. ”Too little, too late”, er ordene han tidligere har brukt om situasjonen. Likevel er det grunn til å påstå at Karremans oppførte seg svært lite militært disse julidagene 1995, og tilsynelatende var mer opptatt av å redde sitt eget og FN-soldatenes skinn enn av å beskytte innbyggerne i Srebrenica. Som altså fikk betale prisen.
Kilde: http://www.nrc.nl/binnenland/article2576813.ece/Aangifte_tegen_Dutchbatters_wegens_genocide, Noel Malcolm: Bosnia - A Short History. Macmillian/Papermac 1994.
onsdag 28. april 2010
Russian Lessons - en lekse man ikke glemmer med det første
Undertegnede var for få dager siden blant de heldige som fikk med seg førpremieren på den kommende dokumentarfilmen Russian Lessons, produsert av norske Pirayafilm og regissert av russeren Andrei Nekrasov.
Pirayafilm har tidligere gitt oss filmer som Linedanserne, som tok for seg forholdene for uighurfolket i kinesisk Turkestan, og Yodok Stories om de nordkoreanske dødsleirene. Andrei Nekrasov har tidligere regissert Rebellion: the Litvinenko Case, om drapet på dissidenten Alexander Litvinenko.
Nekrasov har i flere år hatt en tendens til å havne midt i begivenhetenes sentrum. Under arbeidet med Rebellion opplevde han for eksempel å miste to nøkkelpersoner i løpet av produksjonen – Litvinenko selv og journalisten Anna Politovskaja, som begge ble drept under mystiske omstendigheter som etter all sannsynlighet involverte russisk etterretning. Denne gangen var Nekrasov og kona Olga Konskaya i gang med det som skulle bli en film om krigen i den georgiske utbryterrepublikken Abkhazia tidlig på 1990-tallet, da det plutselig brøt ut en ny konflikt: Krigen mellom Georgia, Sør-Ossetia og Russland.
Her er det kanskje på tide med et kort resyme for lesere som ikke helt husker denne krigen. I likhet med mange andre stater i det tidligere Sovjetunionen – og særlig i det etniske lappeteppet Kaukasus - er Georgia hjemsted for en lang rekke folkeslag. Etniske georgiere utgjør ca. 84 %, mens de øvrige 16 prosentene utgjøres av en lang rekke små og store folkegrupper – armenere, assyrere, jøder, grekere, abkhaziere og altså ossetiere. De to sistnevnte har tradisjonelt holdt til i den nordlige delen av landet, der de har hatt sine egne autonome republikker siden 1930-tallet. I forbindelse med oppløsningen av Sovjetunionen krevde begge republikkene større selvstyre eller endog uavhengighet, noe georgiske myndigheter absolutt ikke var villige til å godta, ikke minst fordi abkhaziere bare utgjorde ca. 18% av befolkningen i området de gjorde krav på. Harde kamper og tilløp til etnisk rensing fra begge sider fulgte, før begge republikkene med russisk støtte oppnådde i hvert fall de facto selvstendighet selv om dette ikke var anerkjent av noen andre land. Denne selvstendigheten – lovløsheten, vil enkelte si – varte gjennom det meste av 1990-og 2000-tallet, var en stadig torn i siden for regjeringen i Tblisi og gjorde at særlig Sør-Ossetia ble et sentrum for smugling, narkotika – og våpenhandel.
Mikhail Saakasjvili, som ble valgt til president i 2003, hadde blant sine politiske målsetninger å gjenvinne faktisk kontroll over hele Georgia. Bare et år senere kunne han feire sin første suksess, da han gjenvant kontrollen over Adjara-distriktet som også hadde vært mer eller mindre uavhengig siden 1990-tallet. Antagelig var det den store suksessen i Adjara som fristet Saakasjvili til å forsøke seg på det samme i Sør-Ossetia, der det fant sted en rask konfliktopptrapping de neste årene som kulminerte sommeren 2008 da georgiske tropper forsøkte å gjenerobre republikken, men ble slått tilbake av den russiske hæren og flyvåpenet.
Tittelen Russian Lessons henspiller på et annet aspekt ved den georgisk-sørossetisk-russiske konflikten: Saakasjvili førte en sterkt USA-vennlig politikk, der NATO-medlemsskap var målet. Dette var noe Russland ikke under noen omstendigheter ville tatt nådig opp i det det ser som sitt ”nære utland”, og var ekstra lite populært i på et tidspunkt da det hersket en spent situasjon mellom Russland og USA på grunn av George W. Bushs planer om rakettskjold. Nekrasovs påstand – som vel ikke er særlig kontroversiell – er at krigen i 2008 handlet vel så mye om å gi Georgia (og dermed USA) en lærepenge som om Sør-Ossetia. Det er nok ikke tvil om at den internasjonale situasjonen, der USA og dets tette allierte som Saakasjvili var svært lite populære, var med på å sikre Russland en god del goodwill i en militæroperasjon som ble fremstilt som humanitært motivert for å forhindre et folkemord i Sør-Ossetia. Verden fikk da også se sterke bilder: Georgiske fly bombet Sør-Ossetias hovedstad Tsjkinvali sønder og sammen, med over tusen sivile ofre som resultat. Europeiske medier med BBC i spissen slukte dette med hud og hår i likhet med mange intellektuelle, også i Norge.
Nekrasov og kona/kollegaen Olga Konskaya bestemmer seg for å reise mot fronten fra hver sin retning – Konskaya nordfra, fra den russiske siden, Nekrasov sørfra, fra selve Georgia. Underveis avdekkes det påståtte folkemordet som en nøye regissert russisk propagandaoperasjon som foregår parallelt med den militære intervensjonen. Russland og deres sørossetiske allierte fremprovoserte den georgiske militæraksjonen som utløste krigen, og overdrev deretter de sørossetiske tapene inntil det groteske for å kunne påberope seg humanitære grunner til å intervenere. En sterk påstand som de dessverre sannsynliggjør ved selv å besøke Tsjkinvali kort tid etter krigen. De påståtte 1400 drepte vil normalt bety flere tusen sårede, altså en stor del av befolkningen i en by på bare 30 000. Så godt som alle må ha mistet minst ett familiemedlem. I tillegg må man regne med enorme ødeleggelser. Besøket i Tsjkinvali viser oss at ikke noe av dette er tilfelle: Kafelivet går som normalt, og de fleste han snakker med forteller at de ble evakuert av russiske militære umiddelbart før krigen startet.
En annen og enda mer grotesk påstand fra Nekrasov er at russiske medier har brukt bilder av russiske angrep på sivile georgiske mål som eksempler på georgiske overgrep mot ossetiere - for eksempel at bildene verden har fått se fra Tsjkinvali i virkeligheten viser russiske flyangrep mot den georgiske byen Gori! Også dette klarer han å dokumentere forholdsvis godt, blant annet ved å sammenligne russiske og georgiske fjernsynsbilder og ved selv å oppsøke stedene bildene stammer fra. Russerne – de samme styrkene som vanligvis slåss i Tsjetsjenia - har i virkeligheten begått alvorlige krigsforbrytelser, inkludert etnisk rensing av georgiere, i samtlige av konfliktene på 1990- og 2000-tallet.
Det er selvsagt sider ved filmen som er diskutable. For eksempel blir det sagt tidlig i filmen at ossetierne ”kom over fjellene for noen få hundre år siden” (og dermed presumptivt har mindre rett til landet enn georgierne?), senere snakkes det om alle de georgiske minnesmerkene som finnes der. Dette er en form for retorikk som blant annet ble brukt fra serbisk side i Kosovo, og som ville skapt mange farlige situasjoner over hele verden dersom den skulle bli gjort til internasjonalt rettsprinsipp.
Videre er filmspråket i Russian Lessons annerledes enn vi er vant til fra NRK, og for den saks skyld fra de fleste vestlige fjernsynsmedier. Vi får se blodige og til dels svært sterke scener som til tider overgår Al-Jazeera på sitt sterkeste, og som gjør at filmen, dersom den settes opp på kino, sannsynligvis vil bli en av de første dokumentarfilmene som får 18-årsgrense (til sammenligning hadde den på ingen måte barnevennlige Yodok Stories tilnærmet fri aldersgrense!) På den ene siden kan dette sikkert forsvares ved å henvise til at dette er krigens alvor, og som nødvendig for å skape engasjement. Og det er ingen tvil om at det fungerer – man blir både deprimert og sint over den russiske opptredenen mot georgiske sivile. Samtidig blir man til tider sittende med en emmen smak i munnen – så lett er det altså å lage propaganda ved å vise motpartens grusomheter, og er ikke dette nesten det samme som russiske medier gjorde? Kan man egentlig stole på media i det hele tatt? Dersom alt er potensiell propaganda, hvordan skal man da kunne vite at dette ikke også gjelder denne filmen?
Likevel er det ingen tvil om at dette er en sterk og viktig film, med en trist undertone – Olga Konskaya døde kort tid etter at filmen var ferdig, bare 45 år gammel. Det er også en film som ganske sikkert vil skape debatt når den endelig slippes under Grimstad-festivalen i sommer. Dessverre litt for sent til at Jens Stoltenberg kan invitere med seg Medvedev på kino for å koble litt av fra folkehyllesten han stort sett har møtt i Norge.
Abonner på:
Innlegg (Atom)