Ny patriark i Serbia

Det er nå litt over en måned siden biskop Irinej av Nis ble formelt tronsatt som patriark og overhode for den serbisk-ortodokse kirken. Seremonien fant sted i det gamle patriarkatet i Pec i Kosovo, sete for den middelalderske serbiske kirken og den dag i dag kirkens “åndelige hjerte”, selv om den i perioder har blitt styrt fra det østerriksk-ungarske Karlovci og fra Beograd der patriarken i dagtil vanlig residerer.

Den litt over tre timer lange seremonien fant sted under ganske andre omstendigheter enn da forgjengeren Pavle ble innsatt i desember 1990, altså for temmelig nøyaktig tyve år siden. I 1990 var Pec i likhet med resten av Kosovo fortsatt en del av Serbia, som igjen var en av de seks republikkene som utgjorde det daværende Jugoslavia. I likhet med resten av Kosovo hadde Pec nylig blitt fratatt det utstrakte selvstyret provinsen hadde hatt siden 70-tallet gjennom et vedtak mange i ettertid har sett på som et startskudd for oppløsningen av Jugoslavia. I tillegg til det albanske flertallet hadde Pec fortsatt ca. 11000 serbere, som akkurat var i ferd med å ta tilbake overtaket som favorisert befolkningsgruppe etter femten år med albanskdominert selvstyre.

Peja, som Pec stort sett kalles i dagens Kosovo er i dag stort sett en rent albansk by, serberne er for det meste fordrevet eller har reist frivillig. Det som fra serbisk hold ble omtalt som Metohija er nå kjent som Dukagjini-regionen, åstedet for de fleste kamphandlingene under krigen mellom UCK-geriljaen, serbisk politi og militære og etter hvert NATO, og for flere tilfeller av etnisk rensing fra begge sider. Den dag i dag ser man brennmerker på hustakene, et minne om den serbiske hæren. Resultatet er at Peja i dag et sentrum for de mer militante kosovoalbanske elementene: Ti år etter krigen er patriarkatet og det berømte Decani-klosteret like utenfor byen fortsatt under konstant beskyttelse fra KFOR-styrker, og fremstår for en besøkende som isolert fra omgivelsene og nærmest under beleiring. Gatene har fått nye navn: Tony Blair, NATO og daværende utenriksminister Madeline Albright har alle fått gater oppkalt etter seg.

I motsetning til det serbiske politiet som hadde ansvar for sikkerheten i 1990 er det i 2010 italienske KFOR-styrker som har det siste ordet i Pec, og som sørget for sikkerheten under innsettelsessermonien. Gjestene, blant annet Serbias president Boris Tadic, en rekke høytstående dignitærer fra blant annet den russiske, rumenske, georgiske og bulgarske kirken og den russiske ambassadøren – et tegn på at Russland fortsatt er en viktig støttespiller for Serbia - ankom alle under KFORs beskyttelse, og ble eskortert av KFOR fra grensen. Tomislav Nikolic, lederen for det nasjonalistiske serbiske radikale partiet SRS, som på forhånd hadde annonsert at han kom til å delta i seremonien som privatmann, ble imidlertid nektet innreise til Kosovo da han forsøkte å krysse grensen fra Makedonia.

I delegasjonen fra Beograd var også to islamske ledere, Adem Zilkic og Muhamed Jusufspahic, som begge representerer den slavisk-muslimske eller ”bosnjakiske” minoriteten i Serbia. Både Zilkic og Jusufspahuc står imidlertid i opposisjon til det islamske trossamfunnet i Sandzak-distriktet der de fleste muslimene i Serbia bor, og tilhører en langt mindre fraksjon med tette bånd til regjeringen i Beograd. Lederen for Sandzaks islamske trossamfunn, mufti Muamer Zukorlic, som også gjør krav på å representere samtlige serbiske muslimer, er for tiden i konflikt med den ortodokse kirken og var derfor ikke til stede ved innsettelsen.

En som heller ikke var tilstede var erkebiskop Artemije av Raska og Prizren, selv om erkebispedømmet hans inkluderer Kosovo (og Sandzak) og selv om han de siste ti årene i har fungert som leder og talsmann for de som er igjen av kosovoserberne. Artemije har for tiden ”husarrest” i et kloster utenfor Novi Pazar etter mistanker om finansielle og andre uregelmessigheter. Han har i mange år vært noe av et ”enfant terrible” for deler av kirken – for liberal for noen, for hardline for andre – og med et noe enigmatisk syn på Kosovos fremtid: I likhet med resten av kirken har han på det skarpeste fordømt ideen om uavhengighet for Kosovo, men har samtidig kommet med uttalelser der han indirekte har gitt uttrykk for at en påtvunget uavhengighet kan være å foretrekke fremfor en deling der Serbia beholder Mitrovica i nord. Kirken og de mange klostrene har i det hele tatt inntatt en viktig rolle i dagens Kosovo i mangel av andre serbiske organer: De hjelper flyktninger å vende tilbake, og inntar generelt en rolle som talsmenn – en rolle som imidlertid slett ikke er uproblematisk i et område der kirken i økende grad har inntatt en politisk rolle, både i livssynsspørsmål som innføring av feltprester og religionsundervisning i skolene og i rent verdslige som graden av selvstyre for den nordlige provinsen Voivodina.

Hvem det egentlig er som har blitt tronsatt som patriark er fortsatt usikkert. Forgjengeren, patriark Pavle (1990-2009), var på den ene siden kjent som “den vandrende helgenen”: Han nektet å skaffe seg bil ”før hver eneste familie i Kosovo, serbisk eller albansk, har en”, og foretrakk å reise med offentlig transport når dette var mulig. Han var også kjent for å være ekstremt tilgivende, som da han på 70-tallet nektet å anmelde og senere forsøkte å få løslatt en gruppe muslimske ungdommer som hadde angrepet ham.

Pavle kan antagelig best beskrives som en representant for en konservativ og tradisjonalistisk serbisk nasjonalisme som vektlegger folket som en spirituell og organisk enhet, knyttet til landet og historien og som ikke kan splittes av landegrenser. Han var antagelig også en representant for det bysantinske idealet om symfonia, der stat og kirke ikke tenkes som adskilt på samme måte som i Vesten, men skal være i harmoni – eller symfoni – slik at det å være serber er - eller bør være - det samme som å være serbisk-ortodoks. Han ble valgt på et tidspunkt da kommunismen ble erstattet som statssystem av et semidemokrati, og som ideologi av et nasjonalistisk program. Det var i denne situasjonen at kirken begynte å anse og hevde seg som “talsmann” for folket overfor myndigheter og omverden, både mot overgrep fra regimet og mot omverdenen. Pavle og andre biskoper spilte en ikke uviktig rolle i opposisjonen mot Slobodan Milosevic, og deltok i eller støtte de store demonstrasjonene både i 1992 og 1997 og 2000. Alt i juli 1991 tok han avstand fra krigen i Kroatia i en felles uttalelse med kardinal Kuharic, overhodet for den kroatiske katolske kirken, der begge oppfordret partene til å søke en fredelig løsning. Her stod han i motsetning til mer konspiratorisk innstilte prelater, som forsøkte å legge skylden for krigen på pave Johannes Paul II. Senere på året kom han med en tilsvarende erklæring sammen med mufti Jusufspahic, overhodet for muslimene i det daværende Jugoslavia inkludert Bosnia, som også tok avstand fra misbruk av religion som rettferdiggjøring av nasjonalistiske formål. Han fordømte også overgrepene i Kosovo i andre halvdel av 1990-tallet.

Appellene om fred gikk imidlertid ikke så langt som til kritikk av det panserbiske prosjektet. I et brev til Lord Carrington, som på den tiden ledet EUs forsøk på å megle i Jugoslavia, slo patriarken kategorisk fast at det var umulig for serbere å være en del av et uavhengig Kroatia etter de kroatiske overgrep under andre verdenskrig, og at den eneste løsningen for de kroatiske serberne var å slutte seg til Serbia. Samtidig oppfordret han serbiske politikere til å ikke gi etter for kravene om at “denne mest tragiske løsningen” skulle bli påtvunget det serbiske folket. Han besøkte Knin, hovedstaden i den serbiske utbryterrepublikken i Kroatia, kort tid før den kroatiske gjenerobringen, i selskap med Ratko Mladic, og ringte personlig Milosevic da gjenerobringen var i gang og bad ham om å ikke oppgi sine brødre i nød. Av samme grunn tok han avstand fra Vance-Owen-planen, et forsøk i FN-regi på å skape fred i Bosnia, fordi den tok utgangspunkt i Bosnia som en selvstendig stat. Han distanserte seg heller aldri fra ledere som Ratko Mladic, Radovan Karadzic og Željko ”Arkan” Ražnatović, som alle la vekt på å fremstå som gode ortodokse, og omtalte patriarken som sin øverstkommanderende.

Irinej regnes for å være noe av en diplomat, og som mer moderat enn mange andre i kirken. I et intervju med nyhetsbyrået Tanjug beskriver han seg som pasifist og som økumenisk innstilt. Mens han i likhet med forgjengeren fordømmer Kosovos uavhengighet er han åpen for EU-medlemsskap, og har invitert pave Benedikt XVI til Serbia i forbindelse med at 1700-års jubileet for keiser Konstantins Milano-ediktet, som legaliserte kristendommen i Romerriket, skal feires i Konstantins fødeby Nis. Dette er et brudd med kirkens tidligere linje, som har vært negativ og tidvis langt over grensen til det konspiratoriske på grunn av den katolske kirkens rolle under andre verdenskrig.

Mens Irinej går inn for en åpning mot den katolske kirken kan det virke som om dette ikke er tilfellet når det gjelder Islam, den nest største religionen i Serbia og på Balkan forøvrig. 27. januar, altså bare fem dager etter at han ble utnevnt til patriark, klarte han å legge seg ut med det muslimske samfunnet da han uttalte at det lå i islamsk tankegang å te seg godt så lenge det er muslimer, men begynne å bruke press straks de blir flere, helt til de blir i flertall og tvinger ut alle andre. Uttalelsen utløste den omtalte feiden med mufti Zukorlic, som i skrivende stund fortsatt varer ved til tross for at patriarkens unnskyldning. Det skal dog sies at Zukorlic heller ikke har vært spesielt tilgivende, og har tolket uttalelsen i verste mening som en oppfordring til drap på muslimer for å holde ”bestanden” nede. Irinej har på sin side svart med å beskylde Zukorlic for å være mer interessert i egne politiske motiver enn i religion.

Denne bloggen er registrert på bloggurat

Til glede for nye lesere

Noen vil kanskje huske denne artikkelen fra Humanist. Det er uansett en glede for meg å se den tilgjengelig på nett, i og med at forfatteren er en god venn jeg har kjent i mange år. Enten man kjenner den fra før eller ikke er det derfor bare å klikke seg over.