Mens vi her nord dag sitter inne og nyter en regnfull sommerdag markerer Bosnia i likhet med resten av det tidligere Jugoslavia at det er gått femten år siden Srebrenica-massakren.
Femten år er et langt stykke tid, langt nok tid til at en ny generasjon har rukket å bli voksne. Det kan derfor være på sin plass med et raskt resyme.
Bosnia-Hercegovina, en av de seks republikkene som utgjorde Jugoslavia, erklærte seg uavhengig i oktober 1991, som den tredje etter Slovenia og Kroatia. Uavhengighetserklæringen skjedde nok med litt tyngre hjerte enn de to andre republikkene, og kom først etter at president Alia Izetbegovic hadde gjort et siste forsøk på å redde den jugoslaviske føderasjonen sammen med Makedonias president Gligorov. Uavhengighetserklæringen utløste nesten fire år med full borgerkrig i det etnisk blandede Bosnia-Hercegovina, der serbiske og kroatiske styrker forsøkte å etablere etnisk rene områder som senere kunne slutte seg til henholdsvis Serbia og Kroatia. Krigen i Bosnia-Hercegovina fødte et nytt begrep: Etnisk rensing. Fordriving og i mange tilfeller drap på uønskede folkegrupper i den hensikt å skape homogenitet i tidligere etniske lappetepper.
Srebrenica-massakren står i ettertid som selve symbolet på etnisk rensing i det tidligere Jugoslavia. I løpet av juli 1995 ble anslagsvis 8000 muslimske menn og gutter drept av regulære og paramilitære styrker fra den selvproklamerte bosnisk-serbiske republikken Republika Srpska, kommandert av general Ratko Mladic. ”Jubileet” vil ganske sikkert bli markert både i Bosnia og Serbia, der Srebrenica fortsatt er en kilde til kontrovers, både når det gjelder hva som skjedde og hvem som bærer ansvaret. Hva Mladic, som formodentlig befinner seg i Serbia, tenker i disse dager er ikke godt å si. Han er fortsatt på frifot, og har fortsatt noe av en folkeheltposisjon for mange serbere – også blant folk som ikke støtter det han gjorde, men som anser det som noe av en plikt å ta vare på hverandre i en verden som tilsynelatende er ute etter å ta hele den serbiske nasjonen.
Massakren fant sted i en bosnisk-muslimsk enklave som hadde blitt erklært som ”sikkerhetssone” under FNs beskyttelse, men som 9-11 juli 1995 ble inntatt av de bosnisk-serbiske styrkene. FN-soldatene var fortsatt til stede i Srebrenica frem til slutten av juli, men løftet ikke en finger mens gutter og menn ble skilt fra kvinnene og fraktet ut av byen.
For noen dager siden møtte en gruppe etterlatte opp på politistasjonen i Arnhem, Nederland, for å formelt anmelde oberst Thom Karremans, som kommanderte den nederlandske FN-bataljonen som skulle beskytte ”sikkerhetssonen”, for krigsforbrytelser og medvirkning til folkemord. Samtidig anmeldte de også to underkommanderende, Rob Franken og Berend Oosterveen. Karremans er antagelig mest kjent for bildene der han skåler med general Mladic etter å ha overlatt Srebrenica til serberne. Under møtet med Mladic skal han også ha gjort en temmelig ynkelig figur, der han forsøkte å vri seg unna det personlige ansvaret for å ha bedt om FN-luftstøtte for å hindre det serbiske inntoget. Da han endelig forlot Srebrenica i slutten av juli– etter at massakren var over - skal han endog ha hatt med seg gaver fra Mladic.
I anmeldelsen står det blant annet at mens Karremans og de to medtiltalte kanskje ikke var klare over at det ville bli begått en massakre, var de fullstendig klare over det dype hatet til muslimer på serbisk side. De visste også i likhet med resten av verden at det tidligere hadde blitt begått en rekke overgrep mot tilfangetagne, om enn i mindre skala. Gjennom å ”selge” enklaven til serberne er de derfor, ifølge anklagen, å betrakte som medansvarlige for det som skjedde.
Om Karremans og hans medtiltalte vil bli dømt – eller om det i det hele tatt vil bli noen rettssak – er ikke godt å si, og kanskje heller tvilsomt. Dersom det faktisk blir en rettssak vil Karremans antagelig skylde på manglende flystøtte og forsyninger, altså indirekte på sine overordnede. ”Too little, too late”, er ordene han tidligere har brukt om situasjonen. Likevel er det grunn til å påstå at Karremans oppførte seg svært lite militært disse julidagene 1995, og tilsynelatende var mer opptatt av å redde sitt eget og FN-soldatenes skinn enn av å beskytte innbyggerne i Srebrenica. Som altså fikk betale prisen.
Kilde: http://www.nrc.nl/binnenland/article2576813.ece/Aangifte_tegen_Dutchbatters_wegens_genocide, Noel Malcolm: Bosnia - A Short History. Macmillian/Papermac 1994.
