Russian Lessons - en lekse man ikke glemmer med det første

Undertegnede var for få dager siden blant de heldige som fikk med seg førpremieren på den kommende dokumentarfilmen Russian Lessons, produsert av norske Pirayafilm og regissert av russeren Andrei Nekrasov.

Pirayafilm har tidligere gitt oss filmer som Linedanserne, som tok for seg forholdene for uighurfolket i kinesisk Turkestan, og Yodok Stories om de nordkoreanske dødsleirene. Andrei Nekrasov har tidligere regissert Rebellion: the Litvinenko Case, om drapet på dissidenten Alexander Litvinenko.

Nekrasov har i flere år hatt en tendens til å havne midt i begivenhetenes sentrum. Under arbeidet med Rebellion opplevde han for eksempel å miste to nøkkelpersoner i løpet av produksjonen – Litvinenko selv og journalisten Anna Politovskaja, som begge ble drept under mystiske omstendigheter som etter all sannsynlighet involverte russisk etterretning. Denne gangen var Nekrasov og kona Olga Konskaya i gang med det som skulle bli en film om krigen i den georgiske utbryterrepublikken Abkhazia tidlig på 1990-tallet, da det plutselig brøt ut en ny konflikt: Krigen mellom Georgia, Sør-Ossetia og Russland.

Her er det kanskje på tide med et kort resyme for lesere som ikke helt husker denne krigen. I likhet med mange andre stater i det tidligere Sovjetunionen – og særlig i det etniske lappeteppet Kaukasus - er Georgia hjemsted for en lang rekke folkeslag. Etniske georgiere utgjør ca. 84 %, mens de øvrige 16 prosentene utgjøres av en lang rekke små og store folkegrupper – armenere, assyrere, jøder, grekere, abkhaziere og altså ossetiere. De to sistnevnte har tradisjonelt holdt til i den nordlige delen av landet, der de har hatt sine egne autonome republikker siden 1930-tallet. I forbindelse med oppløsningen av Sovjetunionen krevde begge republikkene større selvstyre eller endog uavhengighet, noe georgiske myndigheter absolutt ikke var villige til å godta, ikke minst fordi abkhaziere bare utgjorde ca. 18% av befolkningen i området de gjorde krav på. Harde kamper og tilløp til etnisk rensing fra begge sider fulgte, før begge republikkene med russisk støtte oppnådde i hvert fall de facto selvstendighet selv om dette ikke var anerkjent av noen andre land. Denne selvstendigheten – lovløsheten, vil enkelte si – varte gjennom det meste av 1990-og 2000-tallet, var en stadig torn i siden for regjeringen i Tblisi og gjorde at særlig Sør-Ossetia ble et sentrum for smugling, narkotika – og våpenhandel.

Mikhail Saakasjvili, som ble valgt til president i 2003, hadde blant sine politiske målsetninger å gjenvinne faktisk kontroll over hele Georgia. Bare et år senere kunne han feire sin første suksess, da han gjenvant kontrollen over Adjara-distriktet som også hadde vært mer eller mindre uavhengig siden 1990-tallet. Antagelig var det den store suksessen i Adjara som fristet Saakasjvili til å forsøke seg på det samme i Sør-Ossetia, der det fant sted en rask konfliktopptrapping de neste årene som kulminerte sommeren 2008 da georgiske tropper forsøkte å gjenerobre republikken, men ble slått tilbake av den russiske hæren og flyvåpenet.

Tittelen Russian Lessons henspiller på et annet aspekt ved den georgisk-sørossetisk-russiske konflikten: Saakasjvili førte en sterkt USA-vennlig politikk, der NATO-medlemsskap var målet. Dette var noe Russland ikke under noen omstendigheter ville tatt nådig opp i det det ser som sitt ”nære utland”, og var ekstra lite populært i på et tidspunkt da det hersket en spent situasjon mellom Russland og USA på grunn av George W. Bushs planer om rakettskjold. Nekrasovs påstand – som vel ikke er særlig kontroversiell – er at krigen i 2008 handlet vel så mye om å gi Georgia (og dermed USA) en lærepenge som om Sør-Ossetia. Det er nok ikke tvil om at den internasjonale situasjonen, der USA og dets tette allierte som Saakasjvili var svært lite populære, var med på å sikre Russland en god del goodwill i en militæroperasjon som ble fremstilt som humanitært motivert for å forhindre et folkemord i Sør-Ossetia. Verden fikk da også se sterke bilder: Georgiske fly bombet Sør-Ossetias hovedstad Tsjkinvali sønder og sammen, med over tusen sivile ofre som resultat. Europeiske medier med BBC i spissen slukte dette med hud og hår i likhet med mange intellektuelle, også i Norge.

Nekrasov og kona/kollegaen Olga Konskaya bestemmer seg for å reise mot fronten fra hver sin retning – Konskaya nordfra, fra den russiske siden, Nekrasov sørfra, fra selve Georgia. Underveis avdekkes det påståtte folkemordet som en nøye regissert russisk propagandaoperasjon som foregår parallelt med den militære intervensjonen. Russland og deres sørossetiske allierte fremprovoserte den georgiske militæraksjonen som utløste krigen, og overdrev deretter de sørossetiske tapene inntil det groteske for å kunne påberope seg humanitære grunner til å intervenere. En sterk påstand som de dessverre sannsynliggjør ved selv å besøke Tsjkinvali kort tid etter krigen. De påståtte 1400 drepte vil normalt bety flere tusen sårede, altså en stor del av befolkningen i en by på bare 30 000. Så godt som alle må ha mistet minst ett familiemedlem. I tillegg må man regne med enorme ødeleggelser. Besøket i Tsjkinvali viser oss at ikke noe av dette er tilfelle: Kafelivet går som normalt, og de fleste han snakker med forteller at de ble evakuert av russiske militære umiddelbart før krigen startet.

En annen og enda mer grotesk påstand fra Nekrasov er at russiske medier har brukt bilder av russiske angrep på sivile georgiske mål som eksempler på georgiske overgrep mot ossetiere - for eksempel at bildene verden har fått se fra Tsjkinvali i virkeligheten viser russiske flyangrep mot den georgiske byen Gori! Også dette klarer han å dokumentere forholdsvis godt, blant annet ved å sammenligne russiske og georgiske fjernsynsbilder og ved selv å oppsøke stedene bildene stammer fra. Russerne – de samme styrkene som vanligvis slåss i Tsjetsjenia - har i virkeligheten begått alvorlige krigsforbrytelser, inkludert etnisk rensing av georgiere, i samtlige av konfliktene på 1990- og 2000-tallet.

Det er selvsagt sider ved filmen som er diskutable. For eksempel blir det sagt tidlig i filmen at ossetierne ”kom over fjellene for noen få hundre år siden” (og dermed presumptivt har mindre rett til landet enn georgierne?), senere snakkes det om alle de georgiske minnesmerkene som finnes der. Dette er en form for retorikk som blant annet ble brukt fra serbisk side i Kosovo, og som ville skapt mange farlige situasjoner over hele verden dersom den skulle bli gjort til internasjonalt rettsprinsipp.

Videre er filmspråket i Russian Lessons annerledes enn vi er vant til fra NRK, og for den saks skyld fra de fleste vestlige fjernsynsmedier. Vi får se blodige og til dels svært sterke scener som til tider overgår Al-Jazeera på sitt sterkeste, og som gjør at filmen, dersom den settes opp på kino, sannsynligvis vil bli en av de første dokumentarfilmene som får 18-årsgrense (til sammenligning hadde den på ingen måte barnevennlige Yodok Stories tilnærmet fri aldersgrense!) På den ene siden kan dette sikkert forsvares ved å henvise til at dette er krigens alvor, og som nødvendig for å skape engasjement. Og det er ingen tvil om at det fungerer – man blir både deprimert og sint over den russiske opptredenen mot georgiske sivile. Samtidig blir man til tider sittende med en emmen smak i munnen – så lett er det altså å lage propaganda ved å vise motpartens grusomheter, og er ikke dette nesten det samme som russiske medier gjorde? Kan man egentlig stole på media i det hele tatt? Dersom alt er potensiell propaganda, hvordan skal man da kunne vite at dette ikke også gjelder denne filmen?

Likevel er det ingen tvil om at dette er en sterk og viktig film, med en trist undertone – Olga Konskaya døde kort tid etter at filmen var ferdig, bare 45 år gammel. Det er også en film som ganske sikkert vil skape debatt når den endelig slippes under Grimstad-festivalen i sommer. Dessverre litt for sent til at Jens Stoltenberg kan invitere med seg Medvedev på kino for å koble litt av fra folkehyllesten han stort sett har møtt i Norge.