Serbia uteblir fra Nobelprisutdelingen

Serbia har sluttet seg til et knippe land som velger å utebli fra årets fredsprisutdeling, melder B92. Utenriksminister Vuk Jeremic uttaler i den forbindelse at det ikke har vært noe lett avgjørelse, men at man har vært nødt til å tenke på egeninteresse og det bilaterale forholdet til en nøkkelspiller i internasjonal politikk. Jeremic uttaler i samme forbindelse at han håper det ikke vil gå ut over den pågående EU-tilpasningen, som er tenkt å lede frem mot medlemskap i 2014, at “et lite land i en vanskelig situasjon gjør det det må”.

Et relativt stort antall kinesere oppholder seg i Serbia, stort sett i Beograd-området. Et lavt anslag er ca. 20 000 i et land med syv millioner innbyggere (til sammenligning bor det ca. 30 000 pakistanere i Norge). Imidlertid har bare 237 lovlig arbeidstillatelse, og kineserne spiller primært en rolle i den svarte økonomien, for eksempel i Novi Pazar der de i stor grad har utkonkurrert den lokale klesindustrien. I det store og hele er Kina en lite viktig handelspartner for Serbia, som i stor grad eksporterer til EU-landene og den nære Balkanregionen. Det er heller ingen tradisjonelt tette bånd til Kina selv om Jugoslavia i likhet med resten av den daværende østblokken var tidlig ute med å anerkjenne Folkerepublikken Kina.

Det er derfor naturlig å tro at boikotten for det meste henger sammen med at Kina sammen med Russland er Serbias viktigste støttespiller i Kosovo-spørsmålet, som fortsatt spiller en viktig rolle i serbisk politikk. Støtten henger sammen med den kinesiske doktrinen om ikke-innblanding i andre lands indre anliggender, eller som det heter i en serbisk vits: “Hva heter Kosovo på kinesisk? – Tibet”.
Kosovo er på mange måter “Keiserens nye klær” i dagens serbiske politikk: De fleste vet at provinsen i praksis er tapt for godt, men ingen våger å ta belastningen ved å si det høyt eller gi innrømmelser på dette området. For nasjonalistisk anlagte partier handler det om Serbias historiske hjerte, og politisk om selve deres eksistensgrunnlag. For mer liberale handler det i tillegg til historien om å ikke gi den nasjonalistiske fløyen et trumfkort. I tillegg kommer presset fra den serbisk-ortodokse kirken, som fortsatt anser det som en synd å anerkjenne Kosovos uavhengighet.

Et spørsmål som foreløpig bare stilles i kommentarfeltet er om de kinesiske myndighetene kan ha truet med å anerkjenne Kosovo dersom serberne ikke boikotter seremonien. Selv om dette er spekulasjoner er det påfallende at Jeremics uttalelser inneholder liten eller ingen støtte til det kinesiske standpunktet, og desto flere unnskyldninger overfor verden og EU for at man har gjort det man må.

Sloveneren Jelko Kacin, som har ansvaret for evalueringen av Serbias EU-kandidatur, har uttalt at han er “sjokkert” over boikotten og at slik underkastelse i forhold til Kina ikke er noe man forventer av en EU-kandidat eller for den saks skyld av en potensiell kandidat. Serbiske menneskerettighetsorganisasjoner har også på det sterkeste kritisert avgjørelsen.

Tatt i betraktning Jeremics unnskyldende og nærmest bønnfallende tone er det grunn til å tro at boikotten ikke vil få store konsekvenser for Serbias kandidatur. Mest av alt viser den derfor serbiske politikeres fortsatte behov for å posisjonere seg i forhold til Kosovo, til og med når dette betyr å plassere seg i samme kategori som Sudan, Pakistan, Kazakhstan og Nord-Korea.